|
Morten
Stene/Jon Toresen
Det
er sen ettermiddagstid, vindstille og overskyet vær når vi
kommer fram til fiskeplassen i elva. Dette er sesongens første
tur og det er ikke fritt for at det kiler ekstra i magen. Etter mange
års fiske i Bjøra, har vi etter hvert blitt kjent med elva
og denne kvelden ser forholdene ut til å være helt glimrende.
Elva er fortsatt vårstor, men vannet er rent og klart og plassen
vi skal fiske på er en av de aller beste tidlig på sesongen.
Sesongstarten
er alltid ekstra spennende og denne kvelden skulle bli helt spesielt for
oss. Vi blir etter hvert enige om hvilken redskap som skal brukes. Rappala
og mark blir valgt og snart glir båten lydløst gjennom vannet.
Redskapen
går i vannet, farten på båten tilpasses og ventingen
på at noe skal skje begynner. På stor elv er det viktig at
redskapen går dypt. Vi stiller oss spørsmålet om det
er nok bly og svaret på at alt er ok får vi fra stangtuppen,
den nikker og forteller at søkket subber ned på bunnen av
elva og alt er som det skal. Vi vet om stedet hvor sjansene er størst.
Her er det viktig å ro møysommelig å være tålmodig.
Begge venter spent på om storlaksen har kommet til plassen sin.
Plutselig kommer to skikkelige napp, så blir alt stille igjen. Vi
prøver på nøyaktig samme sted igjen. Det samme gjentar
seg igjen, uten at noe mer skjer. Vi har nok truffet på en "luring",
for atter blir alt stille og vi fisker ut hele vallet uten tegn til liv.
Etter litt
mat og deilig varm kaffe, blir vi enige om å prøve øverst
på vallet igjen før vi gir oss for kvelden.
Vi starter
på toppen igjen og ror med sentimetrers nøyaktighet mot det
stedet vi hadde "stornappet" tidlig på kvelden. Plutselig
så skjer det. "Laksehogget" kommer nesten bestandig som
lyn fra klar himmel. Tankene raser gjennom hodene våre, sitter den
godt, er den stor ?. Laksen svinger forbi båten og skal oppover
i elva. Vi kommer oss fort på land og en nesten utrolig kamp er
i gang. Hvem som vinner, vet ingen.
Laksen går
på dypt vann og gir oss signaler om at det er vi som må følge
den og ikke omvendt. Alt tyder på en skikkelig rugg, alle laksefiskeres
drøm !. Etter noen minutter kommer fisken plutselig og uventet
opp i vannskorpa, det ser nesten ut at den gjør det bare for å
vise seg før den igjen går dypt ned i hølen. Det er
da vi får svaret på våre antagelser, den enorme siden
på laksen bekrefter at det er en kjemperugg. Minuttene går
og vi blir mer og mer bekymret for hvordan dette skal ende. Det settes
hardt press på fisken, men til ingen nytte. Den bare går ut
fra land og har på langt nær tenkt å gi seg.
Storlaksen
har både styrke og "erfaring" til å finne steder
hvor den kan kvitte seg med redskapen. Der hvor vi står har elva
ren og fin sandbunn, men litt lenger ned i elva ligger et gammelt tre
midt ute i elva. Det er stedet hvor storlaksen nå setter kursen
og det er nesten det verste som kan skje oss fordi det øker oddsen
for at vi skal miste laksen. Det verste skjer selvsagt, laksen har satt
seg fast i ett eller annet på bunnen av elva. For oss er det rene
ulykken, fordi nå skjønner vi at dette ikke kan gå
bra. Vi har nå holdt på i over 2 timer og har enda ikke kontroll
på fisken.
Etter et
kvarter har vi nærmest gitt opp håpet om å berge denne
ruggen og vi må bare innrømme at laksen også denne
gangen sannsynligvis har vunnet kampen. Vi forbereder oss på å
bare slite lina. I ren frustrasjon over sannsynligvis å miste denne
kjempen, tar jeg åra ut fra båten og slår den hardt
mot vannflaten like ved der laksen står. Plutselig er marerittet
over og laksen er fri fra bunnen igjen og vi kjenner lina strammer seg
opp. Nå er gode råd dyre. Nå setter vi virkelig hardt
press på den og tro det eller ei, nå har vi holdt på
i snart 2,5 timer og laksen er fortsatt sterk og har ikke tenkt å
gi seg.
Etter hvert
begynner laksen å vise noen tretthetstegn og begynner å bli
litt mer medgjørlig. Det er da klepperen skal vise hva han duger
til.
Jeg vet at
dette også kan ende med katastrofe, men tenker kun på en ting
og det er å sette kleppen på riktig sted og dra til. Lakssen
er fortsatt ikke rolig, men kommer sakte inn mot land. Da er tiden kommet.
Kleppen forsiktig ned i vannet og alle sanser og krefter er rettet mot
oppgaven. Å se at kleppen treffer riktig og kjenne den "enorme"
vekten er det store klimakset, da vet jeg at dette allikevel vil ende
godt.
På
land, 10 meter fra elva, ligger en kjempelaks. Vekta stopper på
21,7 kg. Ny rekord for begge to og gjett om det blir krigsdans. Det verste
er at historien ikke er over med dette. Til vår store forundring
ser vi at vi ikke har fått laksen på den redskapen vi fisket
med, men en sluk som allerede sitter i kjeften på laksen ??
Laks 21,7 fisket på Skjørland i Bjøra
Fiskere Morten Stene og Jon Toresen
Laksen har
tidligere i uken tatt en sluk, men den ulykkelige fiskeren har mistet
laksen fordi senen har røket. Vår markangel har på
en eller annen måte kroket seg i ringen som fester dreggen til sluken.
Dette er nesten ikke til å tro, men det er fire øyne som
ser og alle ser det samme.
De flerste
laksefiskere har som oftest uflaks, men vi må nok innrømme
at vi har hatt drømmeflaks og konklusjonen vår ble til slutt
at denne skulle vi ha uansett…..
Neste dag
kom det en telefon fra en kar litt lenger opp i bygda som hadde hørt
om hendelsen og det første han sa i telefonen var: "De e sluken
min" og i skrivende stund er laksen på frysen og sluken tilbake
til sin rette eier….
Ble kåret
til årets "Gladlaks i Nord-Trøndelag" i 1993
I sandhed
en fantastisk hændelse:
|
-gruppe