|
TURBOLAKS - en herlig historie, samt nogle gode tips
fra Tom Chr. Nynes:
Noen ganger kan laksefiske være en heller kjedelig affære.
Time etter time tilbringes i båten uten at noe skjer. Andre ganger
derimot, kan huggene komme tett.
Kalenderen viser 12 juni. Jeg og fiskekompis Stig Jønsson har
sammen med fire andre egentlig leid en fiskebåt for å jakte
på storseien i havet. Vær og vind har imidlertid gjort at
turen må avlyses. Etter et par telefoner har vi i stedet fått
leie en båt på Øvre Storem i Namsen. Havfiskeutstyr
blir raskt byttet ut med laksestenger og wobblerskrin, og 45 minutter
senere er vi ved elva. De siste dagers regnvær har gjort at vannstanden
er bortimot perfekt for dette valdet. Øverste del av valdet er
en bred og dyp høl som går ut i et medium raskt stryk. Dette
strekker seg til valdets nedre grense.
Normalt står det bra med laks både i stryket og ovenfor i
selve hølen. Når elva er stor som nå, er imidlertid
nedre del av hølen, helt ned mot brekkanten et supert stoppested
for laks på tur opp i elva. Etter at de har forsert stryket trekker
de inn mot land og roligere vann, og mange lakser velger å stoppe
akkurat her for en hvil. Det skulle vise seg at det var i denne delen
av hølen vi også denne gangen skulle finne laksen.
TURBOLAKS
Etter å ha knytt på tre wobblere i forskjellige størrelser
og farger, lagt håv, klepp, og forskjellige annet mer eller mindre
nødvendig utstyr i båten, starter vi motoren og kjører
på toppen av valdet. Jeg begynner å ro mens Stig legger ut
stengene. Cirka 23 meter på hver av sidestengene, og cirka 28 meter
på midtstanga. Etter 20 minutter, idet vi svinger midt ute i elva,
retter plutselig stanga i yttersving seg helt opp. Av erfaring vet jeg
at en laks har tatt wobbleren i munnen og fortsatt oppover elva. Jeg gir
et skikkelig tilslag med åra og stanga går i spenn. Snella
begynner å hyle og Stig trekker lynraskt inn de to tomme snørene,
dette for å hindre at snørene vikler seg sammen. Samtidig
holder jeg snøret stramt ved å ro ganske hardt. Laksen bare
går og går, og idet Stig løfter stanga med laksen kommer
den opp i overflata ca 140 meter nedenfor og plasker skikkelig. Snøret
blir slakt. Stig sneller slukøret inn og vi kan registrere at kun
en liten stump av fortommen er igjen. Laksen har antagelig passert en
eller flere steiner på sin ville ferd og filt av fortommen. Stig
stønner; det er visstnok selveste god-wobbleren som sitter igjen
i laksekjeften. Praten går livlig i båten mens ny fortom og
wobbler knytes på. Selv om vi begge vet at også en laks i
underkant av 10 kilo kunne vært i stand til et slikt utras, sitter
vi begge med en følelse at det er storlaks på gang.
Vi fortsetter fisket og slipper oss gradvis ned mot brekket. Selv om vi
er litt betuttet etter å ha mistet den første laksen, sitter
vi begge med en god følelse. En del overflateaktivitet lengre ned
i elva gir oss ytterligere tro på at noe er på gang. Nå
bør det vel skje noe snart, sier Stig, og med det samme vi svinger
inne ved land smeller det på innerstanga. Denne laksen mister vi
etter bare 10-12 sekunder, men de dype, tunge støtene i stanga
forteller oss at også dette var en brukbar laks. At en laks kan
ta wobbleren så hardt uten å bli ordentlig kroket har forundret
meg mang en gang.
ENDELIG
Ettersom det tydeligvis står en del laks i hølen bestemmer
vi oss for å prøve fra toppen en gang til. Vi skifter litt
redskap og begynner ferden ned mot brekket for tredje gang. Denne gangen
skjer ingenting før vi kommer helt nederst i hølen. Idet
wobbleren på midtstanga passerer en stor stein som så vidt
stikker opp av vannet, bøyer stanga seg rolig. Jeg tror vi sitter
fast i steinen, sier Stig, som samtidig løfter stanga for å
kjenne. Bevegelsene i enden av snøret røper imidlertid med
en gang at det er en laks som har tatt wobbleren. De to andre stengene
kommer opp i en fei, og kjøringen av laksen tar til.
Laksen går dypt og rolig så vi skjønner ganske fort
at den er stor. Vi ror oppover elva og inn i en stor bakevje. Laksen følger
også usedvanlig villig. Vanligvis liker de dårlig å
bli tauet fra strømmen og inn i rolig vann.
De neste fem minuttene blir en stillingskrig. Får Stig inn 15 meter
sene, går laksen ut med tilsvarende, og gjerne noen meter til. Etter
hvert begynner derimot Stig å få overtaket. Vi føler
at laksen er under kontroll, og bestemmer oss for å gå på
land. Plassen vi velger er ikke tilfeldig valgt. Det er nesten ingen strøm,
bunnen er jevn og fin, og det er passe dypt helt inn til land. Med andre
ord en perfekt plass for landing av laks.
Laksen begynner å vise svakhetstegn. Det er mindre kraft i utrasene,
og den viser seg oftere og oftere i overflaten. Etter ca 20 minutter kommer
den sigende på siden mot der jeg står, og uten videre dramatikk
havner den i håven. Det er ikke fritt for at det kommer et par gledesrop.
Selv om vi begge har fått større laks før, er dette
den første ordentlige storlaksen vi har fått sammen.
Det viser seg at laksen er godt kroket. Den 9 cm lange bomber-wobbleren
sitter langt inne i kjeften, og begge krokene har fått godt feste.
Laksen avlives raskt og vi tar oss til å beundre den. Den er forholdsvis
kort og bred. Strømlinjeformet med store, perfekte finner.
Selv om vi bare har fisket et par timer, sier vi oss fornøyd med
fangsten. Fristelsen til å fortsette er stor, men livet er som kjent
mer enn laksefiske, og vi har begge andre ting som bare må gjøres.
Det er dessuten tidlig i sesongen, og mange turer både med båt
og fluestang står for tur.
Hvor stor laksen var? Ingen kjempe, men en pen laks på 13,5 kilo.
Det hører med til historien at Stig tok mange "fine"
bilder av laksen like etter landing. Senere på sommeren, etter at
kameraet blant annet hadde vært med på ferietur, skulle han
fremkalle filmen. Til Stigs store overraskelse, og andres forargelse,
viste det seg at det ikke hadde vært film i kameraet......
OM FISKET
Fiskemetoden som omtales i historien kalles harling, eller rofiske. Båten
blir da rodd fra side til side i elva mens man gradvis slipper seg nedover
med strømmen. Stengene blir plassert i egne stangholdere, og de
forskjellige agnene slepes ca 15-25 meter bak båten. Lengden på
tømmene varierer etter hva hver enkelt liker.
Utstyret som brukes til denne typen fiske varierer. Personlig bruker jeg
forholdsvis kraftige sluk- eller spinnstenger på 9-12 fot, med multiplikatorsneller
av typen Ambassadeur 7000. Andre multiplikatorer eller haspelsneller kan
selvfølgelig også brukes. Det viktigste er at snellene har
en jevn og kraftig brems, og at de rommer minst 200 meter sene. Jeg bruker
nå senetykkelse 0,435 som har en bruddstyrke på ca 15 kilo.
Med unntak av når elva er lita og vannet er klart, bruker jeg alltid
en ca to meter lang fortom i tykkelse 0,50.
Når det gjelder agn bruker jeg hovedsakelig wobblere, selv om også
sluk kan gi gode fangster. Generelt bruker jeg mer fargesterke og delvis
større wobblere tidlig i sesongen når vannet er forholdsvis
kaldt. Senere utover sommeren blir fargene mer duse. Her finnes imidlertid
mange unntak. Wobblere fra for eksempel Bomber, Rapala, Emma, Flax, og
Timos er alle gode valg. I tillegg finnes mange flere. Husk bare å
skifte kroker. De som er montert fra fabrikk er som regel alt for svake
og vil rettes ut, eller knekke under en tøff kamp med stor laks.
Av sluker er både Delfin og L. Johansen svært fiskbare. Når
vanntemperaturen stiger til rundt 10 grader bruker jeg også mye
fluer. Det viktigste er uansett å fiske med noe man har tro på.
Skitt fiske!
|
-gruppe