|
Her er den spændende historie om laks nr. 2 over 20 kg til Kristiansen/Wahlberg. Intet mindre end sensationelt i nyere tid.
En uke, et napp, en laks!
(men hvilken laks)
Forventningene jeg hadde til årets uke i Namsen var ikke blitt mindre etter at laget vårt hadde hatt en kjempeåpning i Namsen med 12 lakser på ca. 108 kg de tre første dagene i juni, og med den største på 14,6 kg + at de hadde mistet flere på over 15…... Men etter hvert som det nærmet seg uke 25 og min faste tur til Namsen, så sank optimismen i takt med at Dronninga ble blankere og blankere og ”slanket” seg mer og mer.
På de 14 årene jeg har fisket i Namsen så har jeg sjelden sett henne blankere enn i år, og når dette i tillegg ble toppet med stekende solskinn og nordavind, så var det ikke topp forhold! Men vi sto på som vanlig og resultatet på hele uken ble: lag 1 kjente ingenting, lag 2 hadde på 12-13 lakser!!! og fikk en på 8,2, og 2,7 og SØ på ca. 800 g. Normalt så pleier laget å få fra 8 lakser og oppover og være borti minst det dobbelte.
Kristen og jeg (lag 3 i denne sammenheng) hadde på en fisk i løpet av uka og det skjedde på Grande Ranem den 18. juni (vi har Grande Hildrum og Grande Ranem annenhver dag). På den siste turen ned Grande Hildrum den 17, bestemte vi oss for, ettersom elva var så blank, at vi skulle prøve nattfiske på Grande Ranem som vi har hatt suksess med en noen ganger tidligere.
Vi reiste opp til huset for å få i oss noe mat før vi ved midnatt skulle ro utpå elva igjen. I huset satt resten av laget og koste seg, og var vel ikke like store optimister som oss når det gjaldt våre planer (ble ristet litt på hodet :o). Men vi bestemte oss for å gjennomføre det vi hadde planlagt.
Vi gjorde noen vurderinger på wobbler valget og inn fra innbytter benken kom en gammel god kjenning (Vaksi) som har vært med oss i mange år. Den har gitt oss mange gode opplevelser, men det har blitt lengre og lengre mellom de etter hvert som årene har gått (for mye wobblere å velge i). Vi fisket utrolig godt med den noen år på slutten av 90-tallet.
Vi kom oss ut på elva, og begynte å fiske ti minutter over midnatt, og hadde noen ”hotte” punkter som vi visste/regnet med at det sto fisk, som var hovedmålet for turen ned valdet.
Vi hadde sett ett par 15+ fisker rulle seg og vise seg når vi fisket det første døgnet på Grande Ranem. Kristen hadde også vært i nærkontakt med noen av disse på åpningsdøgnene, blant annet med utras på over 200 meter!
10 minutter etter at vi startet fiskinga så smeller det på midtstanga som er satt opp med vår gamle gode Vaksi. Igjen har vi gjort et godt wobbler-valg, som vi også gjorde for 5 år siden, når vi tok vår hittil største laks på 21,5 kg (da satte vi inn en gammel god Bomber, rett før vi satte ut på).
Fisken tar på oversiden av brekket og går rett i værs og lander med et brak og drar av gårde noen meter ned strømmen. Vi får ikke helt med oss hvor stor den er og Kristen mener at den ikke er større enn rundt 5. Jeg mener at den er større men våger ikke helt å si hvor stor jeg mener at den er (10-12 kg). Når Namsen går på under 200 kubikk så er det ikke så mange plasser å gå i land på midtpartiet på Grande Ranem, så jeg prøver å ro oss opp igjen brekket/strømmen og laksen følger tungt med (vil vel opp og fortsatt forsvare revirert?) men det er tungt opp og jeg blir faktisk ør i hodet, så jeg klarer ikke å ro oss helt opp dit vi vil. Vi må derfor velge om vi skal slippe oss ned til den nedre hølen eller ta den inn der vi er.
Vi velger å gå inn der vi er (ettersom vi ikke tror at fisken er SÅ stor) og Kristen begynner å kjøre fisken. Den er ikke så hissig, men tung og står og dunker i strømmen uten å vise tegn til verken side eller utmattelse.
Det er ikke noe gunstig plass vi har valgt for å lande fisk, og spesielt ikke når fisken er så stor som denne. Det er nemlig en liten grusrygg med stor stein akkurat der vi står, og vi må ha den over denne hvor det er litt dypere på den andre siden. I etterpåklokskapens ånd, så ser vi vel at vi burde ha sluppet oss ned til hølen nedenfor, men da kunne vi risikert å kommet i skikkelig trøbbel hvis fisken hadde bestemt seg for å snu å gå oppover igjen.
Kristen kjører fisken fram og tilbake – inn over grusryggen, fisken følger med og går tilbake og ut i strømmen, inn over grusryggen, fisken følger med og går tilbake…... og etter hvert så går det nok opp for Kristen at fisken er større enn vi antok. Vi har sett ryggen på fisken flere ganger og det er langt fra finna og ned til halerota. Jeg flyr som en halt gammel mink opp og ned langs elva for å prøve å komme til for hoving, men det er grunt, blankt i vannet + at det er gjenskinn og strøm, så det er vanskelig å se den i vannet.
Fisken er fortsatt seig og sterk og står bare motstrøms og drar. Der og da burde jeg vel skjønt at det var snakk om noe stort, for det er helt likt min opplevelse fra 2002. Den viser ingen side, bare står der og går litt fra side til side i strømmen og viser fram sin brede rygg innimellom.
Når Kristen pumper fisken, for noe jeg antar er femte gang over grusryggen, så skjer det noe og Kristen sier ”Faen, der glapp det noe” og vi blir enige om at antageligvis så glapp et av krokfestene. Nå kommer jeg meg endelig ut til fisken og skal akkurat til å håve den, da får jeg plutselig se hvor stor den er og at det vil være en risiko å håve den fra min posisjon (litt nedstrøms og på siden av fisken, så fisken spruter av gårde igjen og tar seg en ny tur over grusryggen. Men Kristen er hard og rutinert og lar den ikke slippe for langt ut, og pumper den inn igjen, og da kommer jeg til og får kjørt håven inn under fisken. Men nnnnneeeeeiiiiii det skjer akkurat det samme som på vår forrige kjempelaks. Den legger seg som en stiv planke oppå håven og slår seg av igjen. Kristen tviholder den innenfor grusryggen og pumper den mot land, og da den kommer med hodet først klarer jeg å få lirket den nedi og drar den på land. Det er tungt og nå begynner det å gå opp for meg at den er over 15.
Hvor ordene kommer fra, vet jeg ikke, men i hvert fall så er det første jeg utbryter når den ligger på land er: ”Nå har jeg gjort opp gjelda mi, den er over 20 (got even)!”
Vi har snakket om at stor fisk er dårlig mat, og at vi kanskje skulle begynne å praktisere CatchPictureRelease på så store fisker, men når vi finner fram vekta og kameraet så fungerer ingen av delene. Det er ikke med lett hjerte at vi kakker den flotte sølvblanke torpedoen på 122 cm i skallen, men med rekordfisk på land og ingenting som fungerer, så….
Når vi ser over wobbleren så har fisken rettet de fleste av krokene, og den sitter kun igjen i en krok, så Kristen hadde rett når han trodde at noe glapp.
Vi legger fisken i båten og fortsetter å fiske men kjenner ikke mer, så vi kommer oss opp på Grande gård for veiing og vekking av resten av gjengen (ble tilgitt når de så fisken :o) Bismervekta viser 20,5 kg to timer etter at fisken er landet og vi har gjort det igjen – 122 cm flotte blanke centimeter. Vi har nå faktisk fått to lakser på over 20 kg på 5 år – det er sinnsykt og vi må være født med en god porsjon flaks (i henhold til bautasteinen på Grande så er det tatt 11 fisker på over 20 kg på Grande Valdene (7-8 vald og over 6 km) sidene 1939 og vi har tatt 2 av dem – sinnsykt!).
Men dagene etter, så slipper vi ikke så lett unna som for 5 år siden (da var det journalist streik) og det kimer i telefonen ustanselig fra journalister i aviser og radiostasjoner over hele landet, men det er vel noe som hører med?
Uansett så har igjen Namsen gitt oss en stor opplevelse og det er vel ingen stor overraskelse om vi ses igjen, og vi håper at Dronninga er like spandabel med opplevelser også i fremtiden, som hun har vært med oss i de 14 årene vi har besøkt henne og Grande gård.
Stig Walberg (med påholden penn fra Kristen Kristiansen).
Læs historien om deres 21,5 kg's fra 2002 - her |
-gruppe