Website design, Bannerdesign

Menu
 
Fangstdata

Statistik

Søgning 1999-2016
Søgning - SÆSON
TOP 30 1997-2021
Årets STØRSTE


Afstøbninger, Guiding og wobblere

Laksen - elvenes konge

Du springende Lax, jeg erindrer vel dig,
I strømmende Elve du legges i Lig,
Hvor grummeste Fosser de bruse;
Hvor blinker din Skiorte som Sølvet i Søm,
Hvad tvinger dig til at frem-ile mod Strøm,
Og fængsles i Maskbunden Ruse.

(Petter Dass, Nordlands Trompet)

 

Laksen - elvens konge, futen, keiseren eller hva vi måtte kalle den, har alltid hatt en sentral plass i vår kulturhistorie.
Den evige kampen om hvem som hadde rett til å fiske laks, er meget gammel og har foregått helt siden menneskene fattet interesse for denne sølvblanke kjempen.


Billedet er fra Galleri Hanne Hauer

At det til sine tider har gått hett for seg, er det ingen tvil om. Av og til kunne årelange feider ende i blodige strider hvor også menneskeliv gikk tapt. I våre dager går det noe roligere for seg, men nåde den som prøver å fiske laks på annen manns grunn, for laksen blir fortsatt betraktet som kongen blant edelfiskene.

På Vestlandet nærmere bestemt i Oselven foregikk det for mange hundre år siden en lang og bitter strid, hvor til og med fromme munker kastet kappen og var med på lakserov.Det etter hvert så berømte Lysekloster stod sentralt i denne striden. Rundt år 1300 var det engelskmannen Alexander som var abbed der. Klosteret hadde på den tid store lakserettigheter, men den godeste abbeden ville ha mer, og han kastet raskt sine øyne på de rettigheter som stedets prestegård hadde. Da dette ikke gikk på lovlig vis, bygde han rett og slett et gjerde over elva, slik at all laks måtte innom klosterets eiendom på sin ferd opp elva.

Dette førte til at det ble sendt et klagebrev til bisp Narve i Bergen, som gjennom en dom i år 1300 befalte at gjerdet skulle rives. Men Alexander tok ikke dette så nøye. Til slutt måtte presten i Os be bøndene om å fjerne laksegjerdet. Alexander holdt seg nå rolig en tid, men da gamlepresten døde og den bitre striden for en stund var glemt, bygde han opp igjen laksegjerdet. Dette fikk nå stå i fred i en del år, men i 1328 ble det på nytt sendt inn en klage. Saken kom opp på et stort rettsmøte i Os og på nytt ble abbeden bedt om å fjerne gjerdet.

Da han ikke imøtekom dommen, sendte bisp Audfinn i Bergen 40 bevæpnede menn for å rive laksegjerdet. Heller ikke nå ville den stridige Alexander gi seg, og han bygde gjerdet opp igjen. Men da ble bisp Audfinn rasende og sendte saken over til erkebispen i Nidaros. Denne stadfestet de allerede avsagte dommene og til slutt måtte Alexander gi etter.

Elvens eller havets konge, laksen, er egentlig en ferskvannsfisk som fødes og forplanter seg i ferskvann. Men når den er 2-5 år gammel legger den ut på vandring mot havet. Den har nå fått en sølvaktig farge og kalles for smolt. Etter 1-4 år i havet har den vokst kraftig og blitt stor og feit. Den setter nå kursen mot sin bardomselv for å gyte. Laksens vandring og evne til å finne tilbake til akkurat den plassen hvor den var født, har forundret vitenskapen lenge. I dag mener man at man har svaret på laksens fabelaktige orienteringsevne. Forskere tror at laksen orienterer seg etter spesielle luktestoffer - de såkalte feromoner, som smolten skiller ut med kroppsslimet når de går ut av elvene. For å klare og finne den riktige elven, er fisken totalt avhengig av å finne disse luktestoffene. Når stimen av smolt er på vei ut av elvene, vil de hele tiden gi fra seg lukt langt ut i havet. Dette blir oppfanget og gjenkjent av den fullvoksne laksen som skal vende tilbake for å gyte.

Laksens evne til å finne fram til sin barndomselv, dens styrke og kraft, har ført til at den har spilt en sentral rolle i vår folketro. I gamle sagn og eventyr får vi ofte vite hvordan dyrene har fått særmerker og utseende. Ofte var det de onde maktene som var med på å bestemme dette.Om laksen heter det blant annet i et sagn fra Helgeland: Vårherre sa en gang at laksen var den vakreste fisken av alle fisker. Men da Djevelen hørte dette, ble han ergerlig og spyttet tobakk over hele fisken. Det er derfor laksen er rødflekket.

Og i norrøn mytologi gis det en forklaring på hvorfor laksen har så smal halerot. En gang Loke ikke våget å komme tilbake til Åsgard, dro han opp i Jotunheimen og skjulte seg på et høyt fjell. Her bygde han seg et hus med fire dører, slik at han inne fra stuen kunne ha fritt utsyn til alle kanter. Når han følte seg truet, skapte han seg ofte om til en laks og gjemte seg i en foss i nærheten (Frånangersfossen). Da guden Tor og æsene en dag kom for å fange han, sprang Loke ut i fossen. Da forfølgerne så dette, knyttet de et garn som de prøvde å fange ham med. En gang klarte han å hoppe over nettet, men da de igjen fant ut hvor han var og stengte ham inne, var han ille ute. Nå måtte Loke enten svømme ut i havet, og det kunne være livsfarlig, eller han kunne hoppe over nettet en gang til. Han valgte det siste, men denne gangen klarte Tor å ta fatt i ham i luften og fikk holdt ham fast i halen, og det er av den grunn at laksen er så smal bak.

At laksen var en muskelbunt som kunne forsere ville fosser og stryk, ja, det var noe folk la tidlig merke til. I følge biskop Olaus Magnus skulle laksen med kjeften gripe "ett fast tag i sin stjärt och kröker och böjer den därigjrnom, för att sedan med ett vigt hopp svinga sig upp ofvan branten."Folk var også av den oppfattning at selv om laksen var lat og feit når den gikk opp elvene etter flere år i sjøen, ville den kjempe med all styrke og spenst når den ble fanget i garnmasker. Da ville den ta i bruk det lure knepet ved å bite seg selv i halen i et forsøk på å sprette eller hoppe over stengselet.29. juli er det olsok. På denne dagen sa folk at laksen kom inn til land i store stimer. Olsokstimen ble gjerne de største stimene kalt. Var den laksen som ble fanget feit og rund, ja, da ble det et godt år. Men var den derimot lang og mager (slangefisk), måtte folk regne med at det ble dårlig vær med mye regn. Blødde laksen mye når man tok livet av den, var det et tegn på at det ville bli regn og torden. Tok man ut hjertet på en nyfanget laks, skulle det slå lengre enn noe annet hjerte hos andre dyrearter.

Før i tiden trodde man at laksen gikk etter alt som var hvitt. Derfor hendte det at folk om sommeren malte hvite flekker på skjær og nabber for å få laksen til å tro at det var en foss i nærheten. Fikk man uvanlig mye laks i nota, kunne det være et tegn på at man var feig, mente folk. En mann som en gang var ute for å trekke nota sammen med en 14-årig gutt, oppdaget at nota var full av laks. Da sa han: "Kjære deg glunt, dettan her er feigdefisk. Vi kjem aldri til lands."Blodet av den første laksen man fikk om sommeren, ga fiskelykke og mot, mente folk. Etter at de hadde fått laksen opp i fjæresteinene, satte de tennene i den og sugde ut blod av såret.

Fra gammelt av hevdet de som kjente laksen godt at hver elv måtte ha sin egen laksestamme. Den framsynte presten Peder Claussøn Friis uttalte allerede så tidlig som i 1599 dette. Han hadde nemlig lagt merke til at laks fra forskjellige elver rundt i vårt langstrakte land, hadde forskjellig utseende. For eksempel var laks fra Vosseelva korte og klumpete, mens laks fra Tovdalselva var små og slanke.En del laksestammer lever dessuten hele sitt liv i ferskvann. Det gjelder den berømte "Bleika" i Byglands-fjorden og "småblanken" i Namsen.I likhet med mange andre fiskearter kunne også skinnet av laksen brukes til mye rart og nyttig. I skriftlige kilder fra 1768 fortelles det blant annet at fattige samer i Øst-Finnmark ofte brukte luer som var laget av lakseskinn.

Også fra Sibir vet man at folk brukte lakseskinn til å lage forskjellige klesplagg. Dessuten ble skinnet ofte før i tiden både her i landet, på Island og Færøyene brukt til å lage sko. På Island hvor disse skoene som regel var hjemmelagde, var det vanlig at man anga avstander ut fra hvor mange par laksesko som gikk med på å gå strekningen.I følge et gammelt svensk sagn var det før i tiden et eventyrlig laksefiske i Ragunda i Midt-Sverige.

Men det var ikke bare menneskene som satte pris på dette fisket. Også kjempene Starkodder og Helgrimmer pleide å fiske der. De stakk bare nevnene nedi vannet, så fikk de tak i så mye fisk at de nesten ikke klarte å bære fangsten med seg hjem. Men en dag ville Starkodder ta med seg kjæresten sin på laksefiske. Da Helgrimmer fikk se den vakre piken der hun satt ved elven, ble han helt betatt. For vakrere pike hadde han aldri sett. Det tok ikke lang tid før de ble glade i hverandre. Men da Starkodder oppdaget hva som holdt på å skje, ble han så fortvilet at han kastet seg i fossen og druknet. Da Helgrimmer og piken oppdaget hva som hadde skjedd, forlot de elva for godt. Her ville de ikke fiske mer. Og etter den dagen kunne menneskene få lov til å ha sitt laksefiske i fred.

(Av Johan Chr. Frøstrup - fra Foreningen Norges døvblinde's hjemmeside)


Nyt fra:

Namsen.dk

-gruppe

Laksefiske i NVD


NVGF


Copyright - namsen.dk